Work Text:
Yoshiki befant seg selv utenfor butikken der han fant ut sannheten om ‘Hikaru’, sammen med bestevennen sin. Han hadde en is i hånden, som sakte dryppet ned på asfalten på grunn av varmen. Klærne hans føltes ukomfertable etter alt svetten som formet seg i armpitene hans. ‘Hikaru’ var ikke utsatt for varmen da, en fordel for å være hva en han var. Det var stille mellom dem, men som vane brøt ‘Hikaru’ det. “Yoshiki, hva betyr det egentlig å være forelsket?”
“Hvorfor spør du?” Yoshiki snur blikket sitt mot‘Hikaru’.
“Bare lurer, liksom hvis jeg skal være mer menneskelig burde jeg jo vite.” ‘Hikaru’ gir Yoshiki et smil som viste alle tennene hans.
“Jeg vet ikke helt… Ha'kke vært det før.”
“Hæææææ? Ikke?” Han tar skuldrene hans og begynner å riste, harder når Yoshiki’s fjes ser til å sitte fast på dull modus. “Kom igjen, det må vel være noen!”
“Har du vært det?” sier han når ristingen stopper.
“Æh… ikke jeg.” ‘Hikaru’ setter seg ned igjen. “men Hikaru var det…. Tror jeg.”
“Tells ikke.”
“Kom igjeeeeeeeeeeeeeeen! Hva betyr det? " Bare fortel meg!”
“Jeg har ikke vært det før.” Yoshiki ser ned på asfalten igjen. “Jeg vet like mye som deg.” Han lar irritasjon lekke mellom tennene hans og inn i stemmen.
“Åh!” ‘Hikaru’ lar ut et stort sukk, og krysser armene hans.
Yoshiki tar hånda si i ‘Hikaru’ sitt hår og klør så hardt han dytter han ned. Ispinnen og isen faller ned i bakken. “Du oppfører deg som en drittunge akkurat nå.”
“H-HEI!”
Yoshiki tar tilbake hånda si når han tenker at ‘Hikaru’ har fått nok. For å være helt ærlig med seg selv, hadde han en mistanke om at 'Hikaru' likte det.
Det begynner å mørkne. Sola forsvinner ned i horisonten og himmelen går fra blå til oransje og så til svart. Fuglene stopper å kvitre, og lysene fra butikken sluker. Det var romantisk, på en måte, å se solnedgangen sammen. De burde ha vært hjemme allerede, men ingen våger å si at det var på tide å dra. Yoshiki ser på verden foran ham, og merker det så vidt når et hode faller på skulderen hans. Han viste at han går glipp av middag hjemme, leksene i sekken har ikke et eneste bly på seg, og at mora tviler og bekymrer seg over hvor han var, men det var ikke viktig nå.
“Hika-” Han stopper seg selv når han ser han hvile på han. Endene på munnen hans bikker oppover. Hånden hans flytter seg igjen til det hvite håret, denne gangen roligere.
‘Hikaru’ forsto ikke hva kjærlighet var. Men det trenger han ikke. Ikke når Yoshiki har ham uansett