Work Text:
De var begge 20, første gang de danset sammen. I et stille rom, langt unna det bråkete aftensballet tre stuer unna. Stillheten danset med dem, foldet seg rundt dem mens de svaiet der i sin nyfunnede fascinasjon med hverandre. De hadde møttes bare noen uker tidligere. På enda et aftensball hos en vert Henrik ikke husker. Johan hadde holdt blikket hans fra andre siden av rommet, og Henrik hadde sett det i øynene hans. Likheten i sjelene deres. Det var som om de flettet seg sammen på tvers av stuen, dro hverandre inn til Johan plutselig var foran ham. Gyldenlaken hadde vært i sesong, sto på alle stuebord i flotte krystallvaser. Han hadde vært like vakker som blomsten, tenkte Henrik da den første dagen.
Tiden hadde gått fort etter det. Hemmelige kvelder, sammenkomster i smug og bakgater der ingen Kristiania-borger ville kjent dem igjen. I ettertanke ville vel ingen tvilt et sekund på to prestesønners vennskap. Men Henrik tvilte, og det gjorde Johan også. Det føltes ikke riktig, å skulle spille venner. Fordi det var ikke det de var. Dermed ble de fiender for offentligheten, med kjærlighetens tråd flettet inn i alle verk skrevet siden.
Johan debuterte tre år senere. Til Henrik Wergeland. Et kjærlighetsbrev, maskert i hatets falske tegn. Ingen visste hva det faktisk var, bortsett fra Henrik. Han så bakteppe, han så meningen i verket. De hadde tross alt kommet på ideen sammen, over noen glass vin alle de ukene tilbake. Henrik trodde ikke nødvendigvis Johan kom til å gå så hardt inn for det som han gjorde, men han kom ikke til å klage, der spenningen slikket opp nervene hans. Det var et spill for dem.
Spillet fortsatte utover årene. Wergeland svarte, skrev nytt. Welhaven satte i gang full krig. Aliaser, dikt, essay. Årene gikk. Henrik og Johan møttes i hemmelighet. Deres første kyss kom en sen sommers kveld. To myke kyss hadde de delt den kvelden. Med tiden kom mange fler. Rosebuskene hadde prydet hagen utenfor vinduet. Henrik hadde aldri vært blomstens mann, men de siste årene så han sin elskede i de praktfulle bladene i vasene rundt om.
På aftenen som markerte deres fjerde år sammen fikk Henrik en knappenål i jubileumsgave. En gyldenlak, brodert og prydet. Henrik bar den med stolthet, for menn som dem kunne ikke bruke ringer, men hans kjærlighet ville han fortsatt vise frem. Hans gyldenlak. Hans Johan.
Å som han elsket ham. Hans sol.
Camilla var den eneste som visste hva de følte for hverandre. De måtte ha en unnskyldning for Johans hyppige besøk til hjemmet. Hun tok det på god fot, hun var en kvinne forut sin tid.
Så ble Henrik syk. Tæringen tok ham en tilfeldig dag om høsten. Det skjedde så brått, at han ble revet fra sin elskede. Fanget inne på det triste rommet, mens hans elskede var et sted der ute.
Henrik tenkte på Johan der gyldenlaken svaiet i vinden. Dansen deres gjemt i kronbladene. Han visste vinteren snart kom til å ta ham med seg. Frosten kom til å sette inn, og hans liv kom til å gå over til den kalde dvalen en ikke våkner fra. Våren ville ikke komme, ikke for Henrik i hvert fall. Stille håpet han at Johan kom til å finne en annen, at hans sesonger ville blø inn i hverandre, selv uten Henrik. En verdig livspartner. Kanskje Camilla fortsatt var villig til å late som det var henne Johan hadde betrodd seg til med sensommerens bukett. De var enda unge, alle sammen. Og nå skulle Henrik dø. Forlate dem, når gyldenlaken visner. Johan hadde fortsatt ikke besøkt ham. Camilla måtte fortelle om tæringen. Sykdommen.
Johan var vel redd, redd for å se døden i øynene som Henrik måtte gjøre. Det var ikke han som måtte dø, men det var vel han som måtte sørge. Henrik ville ikke oppleve deres avbrutte kjærlighet, den byrden måtte Johan bære selv.
De siste dagene skrev Wergeland et dikt. Om kjærligheten, om dansen, om historien. Om hans gyldenlak som ikke så ham i hans siste time, og som alltid ville huske ham i sitt friske bilde. Det var vel godt, det.
Hans gyldenlak han aldri igjen ville se. Hans Johan.